Richie the Cat's sykkeltur 2015: The lonesome rider

Da er tredje etappe gjennomført og vi er vel framme i Fosnavåg, kommunesentret i lille Herøy kommune.

Da jeg trillet alene inn mot nye og freshe Thon Hotel, bikket gps'en akkurat 37 mil siden i forigårds, noe som betyr at halve turen også betyr mer enn halve totaldistansen. Jeg skriver "trillet alene" og som du også skjønner av overskriften: Mer om det om litt.
I dag har jeg kjørt gjennom kommunene Ørsta, Volda, Vanylven, Sande og Herøy.

Først tusen takk til dere på Hotell Ivar Aasen i Ørsta, og spesielt Susanne, for masse gjestfrihet, et kjempefint opphold og en veldig god start på dagen. God sommer til dere!

Dagen begynte med samme vær som de to foregående, det ser ut som det skal begynne å regne, men det gjør det liksom ikke. Trodde vi.

"Akkurat nå tror jeg sjansen er 2 prosent", sier Erling til frokost. Og tenker ikke på regnet, men på om han skal greie dagens etappe. Han sikter selvsagt til sin følsomme høyrefot (og nei, vi snakker ikke fotballspråk nå, altså)
"Men det er jo fortsatt et håp", sier han. Positiviteten skal ingen ta fra ham.
"Ja, og så har du jo ikke smurt på Ibux ennå, legger The Cat til fortrøstningsfullt.

Tåka lå tung over Ørstafjorden, og akkurat idet vi skulle sale på, så kom regnet.
Ja ja, tenkte vi og ikledde oss full regnmundur, Erling skulle i hvert fall være med til Volda.
Men når noe er grått og trist og leit, er det vel bare å holde ut litt, så blir det vel engang bedre? Ganske riktig, det våte morgenværet fulgte oss til Volda, men da kom det plutselig blå flekker til syne på himmelen. Skiftende skydekke, som værdamen ville ha sagt.

I Volda var det imidlertid "Dett var dett", som en annen, nemlig Fleksnes, ville ha sagt. Erling innså med en skuffelse som lå langt utenpå ham at dette ikke ville gå. Likevel fortsatte han å være positiv.
-Det ga mersmak dette her, sa han i fullt alvor på sitt blide sørlandsmål, der han sto med et verkende kne etter 25 mil. Det var nesten som The Cat ble varm om hjerterota, for innerst inne visste han jo at sykkelvennen mente det. Uansett.

Tiden var også kommet for Kate og Jack å skilles, i hvert fall for en stund, så også som i eventyret.
Erling innså at han måtte ta sikte på det ultrakjipe alternativet buss Volda-Ulsteinvik, og buss videre til Fosnavåg. Han har blant annet brukt deler av dagen på å Google seg opp såpass at han hevder å ha fått betennelse i en slimpose. Og det høres jo riktig så sexy ut.
"Du får jammen meg forestå en skikkelig velkomtskomite, da", sa jeg på spøk, selv om vårt farvel egentlig ikke var noe å spøke bort.

Richie the Cat forsvant deretter ut på fjorden på ei ferge, og det som etter hvert skulle bli 11-12 sykkelmil mutters alene.
Vel over på Lauvstad begynte det å tørke såpass opp at jakka ble forvist til ei sideveske og jeg gikk for såkalt "løse ermer", et klokt valg skulle det vise seg. Jeg kjørte snart inn i Vanylven kommune, forøvrig den sydligste kommunen i Møre og Romsdal.

Det ble kjørt ganske hardt bortigjennom den passe flate vegen, The Cat begynte uforskammet nok å sykle seg i form, og kroppen fungerte aldeles strålende. Løsningen med Erling's dags-exit var nok den beste for alle parter i dag.

Etter en dryg tur inn Syvdefjorden, og til det vakre lille stedet Syvde, eller Syvden, som det står på noen kart, ble det virkelig vind i seilene, for å bruke et litt maritimt språk, utover fjorden igjen til fergeleiet Kopparnes-Årvik.

Over på andre siden, befant jeg meg på noe som kalles Gurskøya. Selv om det gikk fint de 5 kilometerne inn til tettstedet Larsnes, var det ikke lite smart å ha kylt ned en gel på fergekaia, for den øya er LANGT fra flat. Da stigningen først begynte, var den rett og slett fullstendig ugrei, med mellom 9 og 10% stigning. Det gikk så sakte så lenge at jeg tidlig ble ledsaget av et uanstendig antall fluer som nærmest eliminerte normal sikt, og de søte små fulgte meg sikkert fra fjorden og opp til toppen av høydedraget, til tross for visse spede forsøk på hard pusting og veiving.
Vel over toppen, og passe tom for krefter, bar det som sedvanlig rett nedover igjen, til det vesle stedet Gurskebotn. (hysterisk morsomt navn, forresten, Gurskebotn. Gratulerer med den.)
Dessverre viste det seg at botn faktisk var botn, for siden jeg bare var halvveis over øya, bar det rett oppover igjen. Da jeg nærmet meg en ny topp, begynte det virkelig å røyne på, og jeg tenkte et øyeblikk på min sykkelmakker som var så "heldig" at han måtte avstå dagens etappe.

Endelig nede kom plutselig skiltet til Fosnavåg til syne, og det ble et par kosemil utover Møre og Romsdal's vakre kystlandskap. Været var i ferd med å bli riktig godt og varmt, og det var bare å nyte omgivelsene.

Herøy kystmuseum ble passert, et anbefalt besøkssted her ute. Og da Herøybrua var forsert, skjønte jeg at dagens dont gikk mot slutten.

Velkomsten sto ikke tilbake for noe. Erling ventet med et glass iskald prosecco på rommet, ledsaget av en aldri så liten berlinerbolle til den smått karbotrengende. I tillegg kunne han slå i bordet med ny verdensrekord i rutsjebane fra det nyåpnede og fantastisk flotte Sunnmørsbadet i Fosnavåg.

I morgen fortsetter ferden nordover mot Ålesund, og ut på Vigra og til Eirikgarden.
Erling skal på nytt gjøre et seriøst forsøk på å henge med, nå med ispose og kompresjonsbandasje. On verra bien, som franskmennene sier, men heng med oss uansett.
Og takk for at du leser og deler, bloggen har allerede flere tusen hits.

PS: Øyvind, som mønstrer på om to dager, ankommer Ålesund i morgen for å få litt pep-talk og lade opp. Men i dag har han bursdag, med rundt tall til og med!
Grattis med dagen, Øyvind! Jeg er glad for at du velger å bruke den første hele dagen i ditt neste tiår sammen med meg :-)