Fra fjord til fjell til fjord til fjell til fjord

Vi er ankommet koselige Ørsta, som på mange måter er selve kvintessensen av hva Møre og Romsdal handler om. Vi er også ankommet enda koseligere Hotell Ivar Aasen (Ivar er bygdas store sønn, forøvrig), der vi har blitt tatt veldig godt imot. Etter en varm dusj og en utsøkt hotellmiddag med god service og litt rødt i glasset, er det på tide å oppsummere dagens strabaser.

Først tusen takk til Myriam og Stijn på Stordal camping, det var et hyggelig opphold hos dere, forsatt god sommer!

Vi var ganske raske i bukken i morges, for vi visste hva som lå foran oss. Sykkelklærne som skulle tørke gjennom natta, hadde selvsagt ikke tørket gjennom natta, og vi var passe småfrosne da vi skulle legge i vei.

"Nå kjenner jeg at jeg har vondt i baken, hva i hxxxxxx skjedde i natt, jeg merket jo ikke noe i går?", spurte Erling skjelmsk da vi trillet ut av campingen og bortover mot Coop for å få fylt på med litt brødmat.
Til det svarte The Cat at han sikkert kan beskyldes for mye, men akkurat her følte han seg ikke truffet, til tross for at sykkelvennene hadde delt en dobbeltseng med rødt laken under natten.
Senere skulle nok Erling også få oppleve at sykkellivets gleder ikke alltid bare var en glede, for etter dagens knalltøffe etappe holder en lårmuskel på fremsiden over kneet på å sette en permanent stopper for ham. The Rookie, som jeg kaller ham. Vi får se om flytende Ibux og tigerbalsam kan frelse ham nok i morgen til at han kommer seg til  Fosnavåg. Ellers kan det fort bli "Lost in Ørsta", liksom, enn skjønt den lille mila til Volda skal jeg nok uansett tvinge ham med på. "Pain is temporary,  quitting lasts forever",  truer jeg ham spøkefullt med. Men selvsagt skjønner jeg at en gang får nok være nok, selv i det kjente rittet nede i Frankrike er det hver sommer mange som får kjenne at kroppen sier stopp. Morgendagen vil vise.

The Cat spådde forøvrig at dagens etappe ville bli turens hardeste, og han tror fortsatt han har sine ord i behold, til tross for snille vinder ( dvs knapt noen vind) og bare 3 hele regndråper, et godt stykke unna hva Storm.no hadde lovet på forhånd.

Den runde og blide dama i kassa på Coop Extra i Stordal, fortalte muntert at "det var fint og flatt videre oppigjennom dalen, før det ble en liten stigning opp på selve fjellet mot Liabygda. Det hørtes jo tilforlatelig ut. Men lille frk Coop Extra, det ble jo en stigning "tatt ut av læreboka", som Arne Scheie ville ha sagt. Og den var ikke liten! Vi merka ikke hvor mye og bratt vi hadde steget før vi suste ned mot fergeleiet som skulle ta oss over til Stranda, i det som virket som en evighet.
The Cat hadde som vanlig vært både gavmild og sedvanlig distré på morgenen, da han ufrivillig la igjen sine signalgule sykkelbriller i kassa der i Stordal. En liten foræring som takk for en positiv oppmuntring, liksom. 

Vel over i spekematbygda Stranda ble det en lang og fin pause på kaikanten, før vi etter hvert, og best som vi satt og grudde oss til det hersens og beryktede Strandafjellet, kunne slå fast at Spekemat fra Stranda ikke var noe billigere i Stranda enn ...ja, enn i selveste Lørenskog.

Så var det bare å begi seg i vei oppover dalsida. Og oppover gikk det umiddelbart.. Og oppover. Og oppover. Det varte og det rakk. Lurer du på hva som er verst, 20 km i 6% stigning, eller 6 km i 9-10% stigning, kan jeg fortelle fortelle at det er det siste. Opp på Strandafjellet på sykkel krever sin mann. Eller kvinne. Det var UTROLIG deilig da vi så skiltet med "Skisenter", og skjønte at det nå måtte det, unnskyld uttrykket, fanden meg være rimelig slutt på stigningene.

Vel over fjellet bar det selvsagt nedover igjen med like stor kraft, og endeløse nedoverbakker. Hvilket spill av krefter, tenkte The Cat der han suste nedover. Vi ankom fjorden og det lille stedet Hundeidvik med sitt lille fergeleie i veldig fin fart selvsagt, bare for å oppdage at ferga hadde tatt midlertidig "fri". Bommen sto halvåpen, men fergemannen kunne på bred Sunnmørsdialekt bare berette at "Det e pause no". Nærmere bestemt en drøy time. Fra ti på to til tre. Den drøye timen lå ferga og bråka og buldra og spydde ut røyk rett i fleisen på de ventende, før vi endelig kunne komme oss ombord og bli befraktet over til Festøya.

De siste 36 kilometrene til Ørsta var malerisk vakre, langs blikkstille fjorder og med postkort-fjell i det fjerne. Erling slet nå MYE med den tidligere omtalte muskelen over kneet, og hadde vel strengt tatt fått dosa si for dagen. Imponerende likevel hvordan han bet tenna sammen, og fullførte med bravur. Respect!

Her i vakre Ørsta byr de på fjord og fjell på en gang, mange av fjella har fortsatt store snøflekker, ja i østhellingene tett opptil sentrum ligger faktisk snøen bare et par hundre meter oppe i fjellsiden. Fra fjord til fjell og tilbake igjen. Møre og Romsdal slutter ikke å fascinere. Og i morgen skal vi langt ut mot storhavet. Og minst den ene skal sykle. Men akkurat det orker vi ikke å tenke på nett nu. Uansett, Thon Hotel Fosnavåg: Vi er på vei!

Mann og natur - fra fergeleiet i Liabygda

Kate & Jack koser seg på kaikanten i Stranda

Endelig summit Strandafjellet. Den satt!

Fjellets dag!

Majestetiske Sunnmørsalper

Vakre Sykkulvsfjorden

Liten og stor venter på ferga i Hundeidvik

Supre Hotell Ivar Aasen i Ørsta

Utsikt fra rommet

På kaikanten i idylliske Ørsta

Vått og godt og endelig i gang

I hytte nr 5 på idylliske Stordal camping sitter to karer og spiser hermetisk sodd, en evig slager når man har tilbakelagt et tosifra antall mil på sykkelsetet og fått lov til å bli både kald og våt.

Det er godt å ha kommet seg vel avgårde på årets sykkelrundtur, og det kan rapporteres at første etappe har gått helt etter planen.  Som vanlig når man skal begi seg ut på festligheter, er det fort gjort å være litt sent ute, og det var akkurat det som skjedde i morges.
Vi hadde tatt sikte på at Timeekspressen skulle ta oss med gjennom Freifjordtunnelen, og den bussen går, ganske riktig, kun en gang i timen. Dermed gjaldt det å faktisk ikke komme for seint fram til bussholdeplassen, noe som ble satt på prøve da The Cat oppdaget at morgenstellet og diverse hadde tatt akkurat litt for lang tid. I stedet for en liten time på de 17,5 kilometrene til tunnelløpet sto vi igjen med 46 minutter, noe som var nok til å gi nykommer Erling litt vel mye luft i håret så tidlig på morgenen.
 The Cat la i vei i et tempo som knapt var forenlig med tungt oppsatt langtursykkel, og med nærmest kirurgisk presisjon seilte han inn på buss-stoppen ETT minutt før bussen kom til syne oppi bakken, med Erling omtrent som en ledestjerne halsende foran bussen. Tonen var satt, de syklende var allerede gode og svette, og The Cat var et ørlite øyeblikk glad for at det ikke var fjorårets turvenn Wuls som hadde fått oppleve den hardasiøse åpningsfarten.

Vel ute av tunnelen og foran den majestetiske Gjemnesbrua, gjaldt det først og fremst å få av seg det klamme regntøy og lure på hvor i all verden det ble av alt regnet som var meldt, for på bakken var det tørt og fint. Vi skulle snart få svaret.

 Innover Batnfjorden bar det, det var blikkstille og vakkert, og vannet speilet åser og fjell med snøflekker i hellingene. Så var det dags for dagens første stigning, over det såkalte Fursetfjellet. Jeg skriver "såkalte", for dette var jammen stusslige greier. En slak oppoverbakke og toppunkt på 250 m.o.h, var nok til bare å forsterke det gode humøret. Vi ankom Rosenes by Molde med hele 4 minutters margin til ferga som skulle ta oss over fjorden til Vestnes. Da hadde Erling drevet og ropt etter tau en stund, siden den ene sideveska plutselig var blitt aldeles vrang når det gjaldt å henge stødig på bagasjebrettet. Litt kjærlig pleie av låsemekanismen på ferga var alt som skulle til for at ferden kunne fortsette ufortrødent. I praksis betydde der en lang lunsjpause med brødmat og kaffe på termos på fergeleiet.

Dagens høydepunkt, bokstavelig talt, stod snart for døren. Erling hadde meldt at han hadde "begynt å kjenne det", og da The Cat ved Ørskogfjellets fot proklamerte at det var først NÅ dagens etappe begynte for hans del, innbilte han seg at han et flyktig øyeblikk så et glimt av fortvilelse i øynene til sin sykkelvenn. Mon tro om Hr Erling var enig i det med dagens etappe? Som om ikke det småsinte Ørskogfjellet var nok i seg selv, åpnet himmelens sluser seg, og de veifarende ble nødt til å finne fram regntøyet i en fei.

Hvor godt kjentes det ikke da siste stigning var unnagjort i regnværet, og vi kunne trille inn på det svært så trivelige etablissementet med det megetsigende navnet Fjellstova. Der ventet Hollandske Harry med godt humør og nytrukket kaffe. Takk for kaffen Harry, og god sommer!

 Vi skulle nok blitt værende der oppe på fjellet, for da vi satte kursen videre ble det virkelig utrivelig, det var ikke lite flytende som kom ned fra oven, og med 8 grader i lufta var det ikke vanskelig å bli verken kald eller våt.

Trøsten fikk være at målet nærmet seg. Vi kjørte inn i bortgjemte Stordal kommune, og bygda med samme navn, i god tid før klokka 17. Her godt inne i Storfjorden er vi blitt tatt strålende imot av det belgiske vertskapet med Myriam i spissen. Plassen har moderne fasilitetsbygg, en masse space, fine hytter, og ikke minst umiddelbar nærhet til Stordalselva, en aldeles strålende lakseelv som visstnok opplever bonanza for tiden.

 I kveld har vi trillet rundt i den idylliske bygda og selvsagt tatt den største turistattraksjonen i øyesyn, selveste Rosekirka fra 1789, som er bygget på samme sted som det tidligere sto ei stavkirke fra middelalderen. I morgen skal vi over Strandafjellet på det som kanskje er turens tøffeste etappe, men hør dere på Ivar Aasen i Ørsta, vi er i anmarsj!

Magisk og stille ved Batnfjorden 

Fursetfjellet. Big deal.

Ok, de kan rhododendron også. I Rosenes by.

Molde med Seilet og Røkkeløkka fra sjøsiden.

To kalde men glade syklister på Fjellstova  på Ørskogfjellet.

Regntungt og dystert over Storfjorden 

Stordal - målet nådd!

Kate & Jack vel hjemme for dagen. 

Koselige Stordal camping. 

Den berømte Rosekirka i Stordal.

Bring on the rain

Det kan herved meldes at min sykkelbuddy Erling er ankommet Klippfiskbyen i fin form, og det nærmer seg den egentlige oppstarten av denne seksdagersbloggen.

Som vanlig er de som skal spå været blitt lurt av været, for torsdag var meldingen for kommende mandag finfin, men dagen etter hadde pipa fått en annen lyd. Det meldes nå regn både mandag og tirsdag. Kjipt? Nei da, det tar vi gjerne!

Vi er faktisk veldig klare til å tråkke i vei, særlig etter at Kjartan på Sykkelhuset AS i Kristiansund har gitt Jack den siste olje (vel, ikke bokstavelig), blant annet i form av ny og lekker XTR bakbrems.
Det er trygt og godt å ha virkelig sykkelekspertise i byen sin, det eneste rette stedet for en sykkeldeal av betydning på disse trakter.

Du lurer kanskje på hvem Jack er, men det finner du svaret på ved å kikke litt under fanene.

I år er forøvrig destinasjonsselskapene både for Nordmøre og Romsdal, og Ålesund og Sunnmøre, støttespillere for Richie the Cat på tur, noe han er både glad for og stolt av.

I dag lørdag byr Kristiansund på skyfri himmel og deilig sommerfølelse. Men på mandag skal det altså bli andre boller. Nå er det bare to dager til start – håper du følger oss – og deler du bloggen med andre, blir vi glade!

Erling viser seierstakter FØR start. Slår aldri feil...

Pilot-turen gjennomført - mission accomplished

Så var altså syre-testen unnagjort, og søndagsfreden har senket seg. Etter drøye 26 mil med alene-sykling over to dager går det an å driste seg til å si at i hvert fall mannen er friskmeldt og klar for eventyret oppe i Møre og Romsdal.
Hemsedal skulle det bli, og Hemsedal ble det.

Våre venner meteorologene hadde som sedvanlig vært helt uenige dagene i forkant. Mens Yr en hel uke hadde truet med regn hele lørdagen var Storm av en annen oppfatning, her skulle det så men ikke komme en regndråpe, verken her eller der. På torsdagen, to dager før avreise, hadde Yr moderert seg litt, det skulle bare regne halve lørdagen, mens Storm nå hadde funnet ut at det kom til å regne en del på søndag.  Men sannelig, dagen etter, fredags kveld, var de skjønt enige om at noe regn, det kunne vi bare glemme. Hoho. Og slik ble det selvsagt. Men de var gode på å spå vindretningen, da. Mer om vinden senere.

Min sykkelvenn Erling, som skal kjøre de første 40 mila med meg om 14 dager, fulgte meg ned til byen, der vi tok farvel ved Frognerparken. –Det skal nok gå bra, dette, sa Erling, etter å ha trillet 15 kilometer i finvær og stort sett i nedoverbakke. Leve optimismen, sier nå jeg.
Der stor de, Richie the Cat og hans følgesvenn, og tok en liten fotoshoot før de skiltes. Den ene med en gammel offroader, med joggesko, fotballtrøye og uten hjelm, og den andre jålete oppkledd i siste skrik på sykkelfronten. Ute på tur med støttekontakten, liksom. Bare ikke lett å si hvem som var hvem.

Okke som, utover i Bærum og opp Sollihøgda bar det, en egentlig ganske sint stigning som denne dagen ikke bød på all verdens motstand. Det var mildt og fint og en, riktignok meget svak, medvind.
Har du lurt på hvor langt du må sykle ut av Oslo for å se snødekte fjell i juni? En time, to timer, tre timer? Vel, over toppen på Sollihøgda, en liten times trilling fra Oslo sentrum, og ved inngangen til det som kalles Ringeriksporten, åpenbarer det seg snødekte flekker i horisonten bak Tyrifjorden, det man kan driste seg til å tro er Norefjell.

Ved Hønefoss har de bygget veiparsell som er forbudt for syklende, og dermed ble det noen kilometer ekstra, og en vel tiltrengt lunsjrast på torget i Hønefoss, der de lokale selvsagt nøt finværet på benker og uteserveringsbord.
Vel oppe der Riksvei 7 begynner, (den som går over Hardangervidda til Bergen)  er det igjen ikke lov å sykle, og dermed ble det ytterligere omvei over Heradsbygd oppe i åsen.

Etter litt bunkring på det berømte kuldehølet Sokna, der jeg overhørte nok lokalpassiar til å konstatere at "jeg" var i ferd med å bli til "je", tenkte jeg at jeg skulle få lov å nyte godt av veiframskrittet (det lille) her i landet. Var det mon tro mulig å få sykle den nye parsellen mellom Sokna og Ørgenvika ved Krøderen, som ble åpner i fjor? Det strekket kutter visstnok lengden på Riksvei 7 oppover mot Gol med over to mil. Men nei da, det blå skiltet med "Forbudt for gående og syklende" grein imot meg da jeg ankom rundkjøringa der nyveien begynte.
Dermed måtte det bli the long way home; gamleveien via Noresund og Norefjellsporten. Det gikk helt fint da den store slangen av en innsjø kalt Krøderen endelig kom til syne, og det gled flatt og vakkert langsetter innsjøen oppover.Jeg ankom Stavn camping først i halv sjutida etter å ha tilbakelagt ytterligere 9 kilometer fra Flå sentrum, og telleverket stoppet på totalt 157.6. Det må jo sies å være en real dagsetappe.

På campingen var jeg ventet, og som seg hør og bør gikk ikke det tyske vertskapet på akkord med effektiviteten. Jeg fikk nærmest velge meg hytte, og det endte med den som hadde betegnelsen «Ein». (selvsagt). Velkomstkomiteen i den knøttlille hytta besto imidlertid av 19 blodsugende kjekke fruentimmer (herrer driver visstnok ikke med denslags hos angjeldende art).
Ja, du behøver ikke å lure, jeg talte dem.  Med hvitt tak og gule vegger hadde de ingen sjanser stakkars, og jeg så meg nødt til å gi dem et hardt klask over rumpa og ekspedere dem en etter en over i det hinsidige, på permanent basis. Endelig ble det fred i stua, og den slitne syklist kunne konsentrere seg om en boks Halling-øl fra Aass bryggeri, innkjøpt på det ikke ueffne shoppingsenteret på Flå, og en tørrfor-basert lammegryte fra Real Turmat som nok ikke nådde helt opp til betegnelsen husmannskost.

AKK, DEN VINDEN
Venn og fiende på samme tid. Tenk at det er mulig. Det var en hustrig morgen dagen etter, og jeg var glad jeg kunne ikle meg sykkeljakke, og fleece-genseren som mellomplagg den første mila. Vinden suste i trærne, og ganske riktig, den kom rett nordvest fra, altså midt imot. Det skulle gå greit ganske lenge. Riksvei 7 var heldigvis ikke veldig trafikkert en søndags morgen. Jeg passerte ganske tidlig noen sauer som sto og maula bak et gjerde inntil veien, og jeg kunne ikke dy meg for å si «hei» der jeg suste forbi helt alene i naturen.
-Bææææ, skrek jeg kjærlig men bestemt. Dyra så nærmest undrende på meg (om man kan si det slik, man snakker tross alt om en sau). De fortsatte bare å tygge, men jeg er sikker på at de tenkte: «Se, en gul og svart sau! På en sykkel!»

På Nesbyen var det dags for en liten kaffepause, og  det er bare å konstatere at her tar kara gjerne på seg cowboyhatten, eller skinnjakka med frynser, når de skal innom bensinstasjonen for en kaffe og sånn, tidlig en søndags formiddag.

Oppover dalen, da motvinden enda var til å holde ut, tenkte jeg på hvor gøy det hadde vært å kjøre andre veien. Enn skjønt, jeg syntes egentlig jeg hadde det gøy nok. Men på Gol var det slutt. Etter en ny raus spisepause var det klart for siste etappen opp til Hemsedal. Riksvei 52 reklamerte med «Åpen» over Hemsedalsfjellet, men jeg syntes ikke stigningen fra Gol ble noe morsommere av den grunn. Vinden hadde tiltatt, og blåste med opptil 12 sekundmeter i kastene, det var så vidt det bar fremover.

Dermed ble det knalltøffe siste 30 kilometer opp til Hemsedal, men fram kom jeg til slutt.
Så var det bare å snu og kjøre tilbake til Gol igjen, og nå, nå var det moro gitt! Målte 38,5 i snittfart, det gikk bokstavelig talt som en vind, og ja, ære være den vinden, tenkte jeg da. Så fort kan motgangen glemmes.

Om 14 dager starter vi turen fra Kristiansund. Håper du vil følge oss her på bloggen! 

Gjør porten vid!



Tyrifjorden med snødekte fjell i bakgrunnen - midt i juni



Magisk og stille ved Krøderen 




 

På vei gjennom til "det aller helligste"



Vinmonopolet går nye veier med tanke på lokaler

Og hvordan står det til med bindestreken?

Liten sykkel, stor bjørn (fra Flå)

Campinglivets gleder

Hallingelva en tidlig søndags morgen

Mat og drikke på Gol!

Oppe i lia, utsikt over Gol

Snart framme!

Med Hemsedal kirke i øyesyn vet du at målet er nådd

Mission accomplished