Final update

Sjekk bildet. Her er Kate vel foreviget foran den SISTE av de 36 kommunene i Møre og Romsdal, den lille øykommunen Midsund vest for Molde. Som skilter med et litt alternativt kommuneskilt, kan man si.

 Når jeg skriver "siste", betyr det selvsagt at ALLE kommunene i fylket nå har fått besøk av Richie the Cat og hans følgesvenn. Og det er de begge veldig fornøyde med!

En ny sykkelvenn er også født, i det fruen selv gjorde selskap på det som skulle bli en mild og vakker augustdag, som skapt for en myk liten 7-milstur på sykkelsetet.

Med litt busshjelp gjennom Freifjordtunnelen til Bergsøya gikk turen nok en gang innover idylliske Batnfjorden og videre over Fursetfjellet til Molde, der bare sjarmøretappen gjensto ut til fergeleiet i Mordalsvågen. Endelig var muligheten der til å sette fot (og hjul) på Otrøya, hovedøya i vakre (og en av få Frp-styrte!) Midsund kommune, med sine drøye 2000 innbyggere.

Nå er alt på plass for denne gang. Årets blogg er definitivt skrevet, men det kan fort bli etterspill i form av mer reklame for dette fantastiske fylket, når den tidligere omtalte reklamekampanjen skal kjøres.

Richie the Cat skal nok ut på nye eventyr i Norge også i 2016, i et annet av våre mest eksotiske fylker. Turen er på tegnebrettet, men ingen release kommer før i april / mai....

Lurer du på hvor? Eller brenner du allerede etter å bli med?

Vi snakkes!

Maleriske Batnfjorden

Klar for siste seilas for i år

Men i 2016 åpnes bommen på nytt - et helt annet sted.

Epilog

Solen skinner igjen over Kristiansund, det er den såkalte dagen derpå. Reisens mål, men også dens begynnelse, som fjorårets sykkelvenn Wuls så lyrisk uttrykte det.

Først en liten hilsen til dere på Bryggekanten restaurant. Grattis med et topp bar -og restaurantprodukt, med spennende mat og hyggelig service. Og takk for at dere var med på å gjøre hjemkomsten til Kristiansund så fin.

Jeg skrev flere ganger før turen startet om "eventyret oppe i Møre og Romsdal', og et eventyr har det jammen meg vært.  
Å ikke bare legge dager til livet,  men også gi liv til dagene, kan mange ganger være en kunst. Tråsykkelen kan være et utmerket hjelpemiddel til det siste.
Jeg har sagt det tidligere også. Sykkelferie handler ikke om å "komme frem", komme fra a til b, som når man forflytter seg med motorisert framkomstmiddel.  Selv om det alltid er godt å komme frem, handler sykkelturene mest om alt det som er MELLOM a og b. Selve reisen.

Dagene på sykkelsetet kan være intense. Det er litt som når du deler en vakker og sterk opplevelse med noen, brått er det slutt, og bare dager etterpå kan det føles som en evighet siden. Og du vil bare ha mer av det, nettopp fordi du har levd og sanset så sterkt i det.
For meg er det sånn hver gang jeg er på langtur. Det som skjedde for tre dager siden, er så langt borte at man nesten må til bildene, eller dagboka, for å kjenne på hvordan det var, og vekke minnene tilbake. Fordi det skjer noe nytt hele tiden. Fordi de øyeblikkene du hadde, der du virkelig skulle ønske at tiden sto stille, de forsvinner for deg, på godt og vondt.

Det er sant at Møre og Romsdal et et av de aller vakreste fylkene i et av de aller vakreste landene i verden. Jeg har fått oppleve det fra sykkelsetet. Fra unike turistattraksjoner som Norangsdalen, Geiranger og Trollstigen, fra Romsdalsfjella og Sunnmørsalpene,  til spektakulære fjorder. Og ikke minst; et utrolig og eksotisk øyrike med fantastiske sykkelmuligheter. Med yrende og variert fugleliv, og en enormt fargerik flora. Legg gjerne til noen av landets beste fiske-eldoradoer, både i elv og hav, tre koselige byer, samt den utrolige veistrekningen kalt Atlanterhavsveien.Vi kunne sikkert stoppet hvert tiende minutt gjennom dagene bare for å hvile øynene på alt det vakre!

Nå.er det midlertidig slutt, det vil si BARE slutt for denne gang. For neste år kan det helt sikkert komme nye sykkelopplevelser. Sannsynligvis i et nytt fylke.
Hele turen i år har gått 100% som planlagt, og våre venner, Diamantene Kate og Jack, har nok en gang vist seg vanvittige gode til formålet. De har fungert helt optimalt hele veien.

Et av målene med de siste to års turer, har vært å sykle gjennom samtlige av de 36 kommunene i fylket. Det skulle være fullendt med årets Møre og Romsdal rundt, men en teknisk tidsfaktor spilte inn den nest siste dagen, og hindret oss i å ta ferga Brattvåg-Dryna. Dermed slapp lille Midsund kommune unna. Tror du Richie the Cat må på en liten nachspiel-tur på sykkelsetet i august for å besøke Midsund utenfor Molde, og forevige øyeblikket, kanskje her på bloggen? Det er ikke så veldig farlig om du tenker: Ja!

Det er forøvrig morsomt, eller egentlig snarere litt trist, at det finnes kommuner i Norge som ikke engang har et helt vanlig kommuneskilt. Aukra, Sandøy og Smøla - og sannsynligvis Midsund: Jeg skjønner at dere kanskje bare venter på en kommunesammenslåing. Hvis ikke har jeg bare ett budskap til kommunestyrene: Skjerp dere! Et normalt, skikkelig kommuneskilt er ikke for mye å forlange.

Helt til slutt er det selvsagt naturlig å sende noen takk. Først og fremst til mine to sykkelkamerater, Erling og Øyvind, som etter tur har vært et fantastisk fint reisefølge. Takk også til Marianne F for "Kate" og "Jack", til Tom Anker Skrede i Destinasjon Ålesund og Sunnmøre, til Torunn Dyrkorn i Destinasjon Nordmøre og Romsdal, til han der oppe for at han sendte oss 5 av 6 dager med nesten vindstille vær, det synes vi var raust til å være i Møre og Romsdal. Og til alle som har fulgt bloggen; håper det har kunnet gi litt inspirasjon til å komme seg ut i naturen, helst på sykkelen.
Landeveien er ikke så farlig som mange tror. Sykkellivet lever.

Takk til DEG - vi snakkes.

Ærbødigst,

Richard Wiik
(Richie the Cat)

Det er fullbrakt

Det er kanskje litt drøyt å sitere Jesu siste ord på korset i en sådan stund, men ordene i seg selv passer utmerket i dag, synes vi.
Siste etappe er tilbakelagt (sukk). Både sykler og syklister er kommet vel tilbake til utgangspunktet, vakre Kristiansund, for anledningen badet i ettermiddagssol.
Det begynte regnfullt og kaldt i dag ute på Ona, og som vanlig hadde vi ikke veldig lyst tl å reise fra vårt fantastiske husvære.
En stor takk til Gaute, og spesielt hr hovmester Vitalio (heia Chile!) på Ona Havstuer for at dere gjorde oppholdet der ute på øya perfekt. Vi ønsker Ona Havstuer en fantastisk bra sommer, og kommer gjerne tilbake ved en senere anledning, som det heter :-)

Det ble en tidlig lørdags morgen, for igjen var vi avhengig av et par ferger for å få alt på stell tidsmessig. Vi rakk for eksempel ferga fra Aukra til Hollingholmen med nye 3 minutters margin, og det var nesten så The Cat himself begynte å bli imponert over den nøye gjennomtenkte tidsplanen, som stadig viste seg å holde perfekt.
Nå skal det sies at turen over Gossa, som hovedøya i Aukra kommune heter, ble ei ny lita mil som ren tempoetappe.
"Det er gøy dette da", sa Øyvind tappert etter hardkjøret over øya, "men jeg vet ikke om jeg hadde syntes det hadde vært like gøy HVER dag.....?"
Nei, akkurat nei. Richie the Cat lovet at alt som skulle skje heretter skulle være mjukt og kjærlig, riktignok overført til sykkelterminologien. Et løfte han bare nesten greide å holde.
På fergeleiet på Hollingholmen var det så vidt vi rakk å komme oss fri fra fergemannen og av båten, den gode mannen fant plutselig ut at han hadde lyst til å fortelle godt over halve livshistoria si i løpet av 10 minutter.

Akkurat i det vi skulle trille på land, hører vi en stemme som sier: "Er det du som er Richie the Cat?"
Jeg måtte jo innrømme at her stod jeg i egen person, og så viste det seg at det var vår mann Oddgeir fra reklamebyrået TIBE, de som skulle gjøre selve "saken" på oss, som stod der. Riktignok i et annet ærend, for vi hadde ikke en avtale før noen timer senere.
"Oi", sa Øyvind og strålte. "Når du begynner å bli kjendis på ferga, da begynner det å bli kult"!
Jeg følte meg neeesten litt sånn at jeg var enig. Det var liksom det nærmeste jeg har kommet de berømmelige 10 sekundene i rampelyset.

Vi ankom Eide i kommunen med samme navn akkurat i passe tid til at vi kunne kose oss med en kaffe på stedets hippeste møteplass, Eide konditori.  Brått var vi tilbake på Nordmøre. I Eide ble det også gjensyn med vår arbeidskollega Kåre K, i mine øyne bygdas store sønn. (siden jeg ikke kjenner så mange andre fra Eide).Fortsatt god sommer, Kåre!

Da vi ankom Vevang, der selveste Atlanterhavsveien begynner, var det dags for en rådslagning med TIBEs utsendte, får å få klarhet i denne reiselivskampanjen vi skulle være en del av, og hva oppdraget vårt var.
Det ble en mildt sagt etappevis reise over den berømte veistrekningen, som for anledningen ikke var i noe spesielt godlynt hjørne. Temperaturen viste 10 grader, det blåste frisk motvind, det var faktisk rett og slett kaldt. Uansett ble det etter hvert både fotograferinger, videofilming, videointervju i fjæresteinene og dronefilming av de syklende. Takk for kaffen i Eldhuset, Oddgeir!

Det drøyde og det rakk med reklameoppdraget, og den hersens motvinden, som jeg heldigvis knapt har fått følt på tidligere på turen, var med på å sende en bekymret rynke i panna. Vi visste at vi måtte med buss gjennom Atlanterhavstunnelen og inn til selve Kristiansund, og en rask konsultering med rutetabellen på mobilen ga klar beskjed: Her var det bare å starte en ny økt med up tempo. Øyvind var åpenbart ikke fullstendig happy med The Cat sin beslutning, men da han ble gjort kjent med at det var lørdag kveld og at neste buss ikke ville medføre ankomst før kl 20 til finaste byen sin, skjønte han at her var det bare å legge seg i bukken og prøve å bite seg fast. Det holdt på håret for den nyfrelste syklist i motvinden. Da vi ankom Bruhagen på Averøya, var det kort tid både før ølsalget stengte og bussen skulle komme, og en rask kikk på Øyvind ga greit nok svar på hva han mente om den saken. Dermed juksa vi litt og sto av oppdraget, de siste kilometerne forbi Bremsnes og til tunnelløpet fikk bussen ta seg av. Igjen var vi "tidlig" ute, for 6 minutter etter kom sannelig den omtalte bussen.

Da vi kom ut av tunnelen i Kristiansund hadde det utrolige skjedd; alt som het skyer, og som hadde fulgt oss hele dagen, var plutselig borte. Blåst bort, rett og slett. Himmelen var dallblå og vakker.
Vi valgte å tro at det lå en solid dose symbolikk i det plutselige væromslaget.

Vel hjemme i Casa di Baillsund etter en fantastisk 6-dagers reise, var det tid for litt nøtter, litt sjokolade, litt rødt i glasset, og et aldri så lite boblebad.
De trillende er i skrivende stund klare for en markering på byens selvskrevne førstevalg for en bedre middag: Bryggekanten Restaurant & Brasserie. Får The Cat det som han vil,  blir det stedets meget velrenommerte klippfisk som står på menyen, akkompagnert av et aldri så lite glass med noe godt i. 

Tusen takk til alle som har fulgt oss på bloggen, og alle de fine tilbakemeldingene. Dere har vært med på å gjøre det gøy å skrive. Resten skal sies i morgen, for da skrives epilogen. Så ikke slipp oss riktig ennå! 
Men nå, etter nærmere 65 mil på seks dager, er det på tide å ta seg en velfortjent timeout. Sjalabais!



Et siste PS fra Øyvind:
Ja, da var en kort og to lange dager på bakhjulet til The Cat gjennom deler av Møre og Romsdal over. For meg var dette en rekognoseringstur der målene var å se en del av landet jeg ikke har vært så mye i, og få oppleve sykkellivet. Kan ikke annet si enn det har vært fantastisk og at jeg absolutt har fått smaken av både landsdelen og sykling. Til tross for noen hårde sykkeløkter så ser jeg for meg at dette vil jeg gjøre igjen.
Takker til slutt The Cat for brøyting av vind og en flott sammensatt tur. Jeg kommer tilbake!

Farvel alle på Ona, også dere hekkende

Såkalt lave tåkeskyer fulgte oss deler av dagen

Blikkstille ved Malmfjorden

Malmfjorden i postkort-modus

Tid for bunkring!

Ankommet Vevang. Atlanterhavsveien neste!

Om du ser godt etter, ser du Nordmøre's siste tilskudd av abstrakt kunst

Kate og Jack lykkelige på Atlanterhavsveien

Godt å endelig få hvile seg etter å ha trillet maaaange mil - oppdrag utført!

Fra det ene til det andre

Eller fra den ene til den andre. Det var Øyvind's første møte med Jack i dag, det vil si hans første dag på sykkelsetet.
"Dette føles litt rart", kunne han melde da han ikledde seg sykkelbukse med seler for første gang. Borat på sykkeltur liksom. The Cat skjønte at han ikke akkurat hadde med ekspertisen på tur, men det var desto mer sjarmerende.
"Jeg tror dette handler om strategi", sa han også stolt, realisten,  da han uten problemer fant en metode å få på skoovertrekkene uten å strekke dem istykker. Noe Erling hadde strevd med i tre dager. Jeg kunne bare nikke megetsigende.

Vi vil få lov å sende en varm hilsen til Randi og Geirmund på Eirikgarden på Vigra. Ikke bare har de hund og to katter og en hane og et par høner og et andepar som elsker snegler, de tok også to syklister inn på sitt eget kjøkken og disket opp den flotteste hotellfrokost med egg og bacon og mye godt attåt.
Ute regnet det, og ved kjøkkenbordet gikk passiaren ledig, er det rart vi ikke ville dra?
Fortsatt god sommer til dere!

" Nå gleder jeg meg skikkelig", sa Øyvind, sannsynligvis i fullt alvor, der vi ikledde oss full regnmundur mens regnet høljet ned. Da så The Cat det opportunt å komme med litt sykkelinstruksjon.
"Hva du enn gjør, Øyvind", sa han og så sin novise-makker strengt i øynene og med en alvorlig mine: "Aldri slipp det bakhjulet! " Det var en befaling Øyvind skulle vise seg å ta ad notam, til tross for at det mest var ment som en fleip. Vi er jo tross alt på kosetur.

Vel av gårde hadde vi ikke syklet de 3 kilometrene til Valderøytunnelen en gang før regnværet tok slutt. Dermed var det bare å hive regntøyet i veskene igjen og vente på bussen over til Ellingsøya, den tunnelen er ikke tillatt for folk på to hjul uten motor. Verdens koseligste kvinnelige bussjåfør kunne fortelle oss at vi misset den verdensberømte Sommarfesten på Giske, et gedigent spleiselag der folk putter det de vil og har råd til i kassa, så får de så mye grillmat som de orker, og lytte til godt kjente artister som bidrar gratis musikalsk bare for å få være en del av moroa. Det var ventet  10.000 dit, men det glapp for oss. Vi skulle tross alt til Ona. Akk ja.

Vi passerte meget spesielle Ellingsøy kirke og Grytebust og Myklebust, og sikkert mange andre steder som slutter på -bust, fuglene sang og veien var vår.
Etter hvert nærmet vi oss det lille stedet Vatne i Haram kommune, og da skal jeg ikke rippe opp i hva "haram" innebærer for en muslim.
Plutselig skjønte jeg at vi hadde en avgjørende ferge å rekke, fra Brattvåg. For ellers ville vi ikke rekke ferge nr 2, fra Finnøy. Og da ville vi ikke ankomme Ona før langt på kveld.
Dermed skrudde The Cat kraftig opp farten langs den smale berg-og-dalbaneveien, det vil si omveien, langs sjøen. Vi tok nemlig ikke sjansen på den ukjente Brattvågtunnelen, som hadde vært en shortcut.

Heldigvis møtte vi bare på fire traktorer og en bil de neste 35 kilometrene. Selv om det ble kjørt hardt fra front, klorte Øyvind seg ganske riktig fast i bakhjulet, og hang på som en klegg. Tøft!
Vi rakk ferga i Brattvåg med hele 2 -TO- minutters margin.

Over på Harøya i bittelille Sandøy kommune var det bare å feie på videre, over øya og til lille Finnøy, forbundet med bro, der vi til slutt hadde hele 10 minutter å gå på for å rekke båten til Ona.

Ona, ja. Skikkelig avsidesliggende og spennende. Her har Ingeborg Steen Jensen gitt en boktittel (nærmere bestemt til fyret), og her har den svenske krimkongen Henning Mankell blitt så begeistret at han har kjøpt seg eget hus.
Det er hele 21 fastboende her ute! Men det har vært mer livat i tidligere tider. Historien forteller for eksempel at det i 1928 ble født hele 12 unger på øya.

Vi har nå sjekket inn på et fantastisk husvære på classy Ona Havstuer.
Fra ei eldgammel koselig lita "smie" med gress på taket og uten strøm og vann, til ei luksusleilighet på kaikanten på den eksotiske lille øya Ona, virkelig utenfor allfarvei.
Fra det ene til det andre.
Kontrastene er store, men vi er sikre på at vi liker begge deler akkurat like godt.

I morgen skal vi tråkke de 12 mila hjem til "Baillsund", og eventyret nærmer seg med andre ord  slutten for denne gang. Men underveis skal vi videointervjues, og filmes med drone på Atlanterhavsveien.  Og kanskje ta en liten kopp kaffe i Eide...

Fra det ene ("Smia " på Eirikgarden)

Fantastisk vannspeil ved Vatne

 

Brattvåg, et fergested,  i sikte. Skal bare rundt fjorden først..

Herlige lille Ona

....til det andre. Fantastiske Ona Havstuer

Får oppleve Ona fyr!

Nesten "barneskirenn"

Hvilken fantastisk dag for sykling i Møre og Romsdal. Varmt og godt og vindstille har det vært. Og temmelig flatt også, med et par unntak. Nesten en sånn tur du kan ta med 6-7 åringen på! Eller bestemor. Det har på mange måter vært en begivenhetsrik dag. Og litt vemodig. Jeg har sendt Erling hjem med fly fra Vigra, og her sitter jeg og nestemann med stafettpinnen, Øyvind, i stua hjå han Geirmund og ho Randi på herlige Eirikgarden.

Først takk til alle dere på Thon Hotel Fosnavåg, det er et nytt og lekkert hotell, og et selvsagt sted å besøke når man er på de kanter. Vi har hatt det veldig fint hos dere, og den desserten etter middagen vil vi huske lenge. Fortsatt god sommer til dere!

Frk Elin Tvedt kunne fortelle på tv`n i morges at det blåste stiv kuling og 15 sekundmeter vind langs kysten av Sogn og Fjordane. Men her på søre Sunnnøre, bare noen få mil lenger nord, var det jammen meg bortimot vindstille! O salige vær. Eller værmelding.

Erling var tilbake i sadelen i dag, utrolig nok. Kompresjonsbandasjer og isposer og tigerbalsam var vraket. Her var det plutselig et godt gamnelt kjerringråd som skulle gi resultater: En utbrukt blå fotballsokk, (hvorfor hadde han med seg fotballsokker, forresten?) surret rundt kneets over -og underside. Dærsken,  det gjorde susen.
"Sånn går det når krampa slipper taket og du slipper å prøve å følge The Cat opp Strandafjellet", humret jeg. So much for slimposer, liksom. Gutten var på det nærmeste restituert, det hadde i hvert fall gått fra stikking til moderat murring i den mye omtalte muskelen.

Det fløt riktig så fint hele veien med ham, tenk at en fotballsokk kan ha en slik påvirkning. Selv de temmelig stramme bakkene opp til Aksla, byfjellet i Ålesund, besto Erling til toppkarakter. Selvsagt har både han og jeg hatt noen tøffe tak innimellom. Men som jeg har trøstet han med; når det er som hardest, tenk på det fineste du vet, så kommer du deg sikkert gjennom. Akkurat det tror jeg har hjulpet han litt når det har røynet på. 
Men nå er det altså slutt for Erlings del.  Det endte på Vigra flyplass. Turen hans går nå til nye opplevelser i Helsinki, der han har visst å trives godt tidligere. 
Da vi hadde sunket ned i sola på et uteserveringssted i nydelige Ålesund, var det derfor ikke overraskende at han dro opp følgende kommentar: " Jeg tror jeg gir f  i flyet, jeg tror jeg sykler til Helsinki i morra!" Det var svar både morsomt og godt nok for The Cat, han skjønte at Erling hadde hatt det fint på tur.

Øyvind tuslet ut av ankomsthallen på Vigra temmelig nøyaktig klokka fem, og da hadde sykkelfølget allerede  ventet i nøyaktig fem og et halvt minutt. Passe "taima og tilrettelagt", som Egon hadde sagt.
Vi sitter som sagt på Eirikgarden, og en mer hjemmekoselig plass skal man lete etter. Et eldorado for barnefamilier, enten de skal ut å fly, eller bare oppleve nærområdet. 
Her er vi umiddelbart blitt "en av gjengen", og har fått husværet i den såkalte Smia, som utenfra ser ut som en overlevning fra Kristin Lavrandsdatter´s tid, men som innvendig er superkoselig. 

Richie the Cat var ikke sen om å oppsøke dusjen etter en varm dag, og nyankomne Øyvind ble strengt beordret til å forestå kokkeleringen, en oppgave han påtok seg uten å mukke. Dermed ble det brun lapskaus av beste sort på det nye radarparet, og god tid til å planlegge morgendagens tur ut i havgapet oppe i Romsdal. Ona Havstuer - vi er på vei!

Heng med oss!


Et siste "PS" fra Erling:
Jeg visste lite om hva jeg gikk til før denne turen, men etter et par treningsturer på henholdsvis 4 og 6 mil steg optimismen i forhold til å faktisk klare å gjennomføre de fire etappene. Nå måtte jeg bryte tredje etappen da kneet verket så fryktelig. Det er ikke umulig at belastningen opp Strandafjellet belastet muskelen for hardt, men det var utrolig frustrerende å føle seg rimelig pigg uten å kunne fortsette på tredje etappen. Det var rett og slett ikke mulig. Etter en hviledag med litt badstu og litt rutsjebane på det nye Sunnmørsbadet i Fosnavåg var det godt å kjenne at man kunne komme i gang igjen.

Jeg har virkelig grugledet meg til denne turen. Men nå som jeg sitter å venter på flyet hjem fra Vigra, er det bare å konstatere at jeg har endret mitt syn på sykling. Det er en fantastisk måte å oppleve naturen på og samtidig med opplevelser får man god trening. Møre og Romsdal fylke har så utrolig mange fine steder, og denne turen har gitt mersmak i forhold til å oppleve mer av fylket og landet vårt. Før denne turen hadde jeg som sagt kun syklet 6 mil sammenhengende, og hadde liten erfaring. Trolig kommer jeg til å sykle mer fremover. Høydepunktene mine var Ørsta og Ålesund, men variasjonen (fjell, sjø, regn, sol, treningen - og ikke minst: veldig hyggelig selskap, gjorde dette til et eventyr.
Takk for turen Richie!

Lykke på toppen av Aksla, med utsikt over jugendbyen

Ulsteinvik i sommersol

Farvel Hareid

Vakreste Sunnmøre

Ålesund med celebert besøk

Handshake for partnerbytte

Skjønne Eirikgarden

Kåken vår. Don't get confused. Superkoselig inni!

 

The lonesome rider

Da er tredje etappe gjennomført og vi er vel framme i Fosnavåg, kommunesentret i lille Herøy kommune.

Da jeg trillet alene inn mot nye og freshe Thon Hotel, bikket gps'en akkurat 37 mil siden i forigårds, noe som betyr at halve turen også betyr mer enn halve totaldistansen. Jeg skriver "trillet alene" og som du også skjønner av overskriften: Mer om det om litt.
I dag har jeg kjørt gjennom kommunene Ørsta, Volda, Vanylven, Sande og Herøy.

Først tusen takk til dere på Hotell Ivar Aasen i Ørsta, og spesielt Susanne, for masse gjestfrihet, et kjempefint opphold og en veldig god start på dagen. God sommer til dere!

Dagen begynte med samme vær som de to foregående, det ser ut som det skal begynne å regne, men det gjør det liksom ikke. Trodde vi.

"Akkurat nå tror jeg sjansen er 2 prosent", sier Erling til frokost. Og tenker ikke på regnet, men på om han skal greie dagens etappe. Han sikter selvsagt til sin følsomme høyrefot (og nei, vi snakker ikke fotballspråk nå, altså)
"Men det er jo fortsatt et håp", sier han. Positiviteten skal ingen ta fra ham.
"Ja, og så har du jo ikke smurt på Ibux ennå, legger The Cat til fortrøstningsfullt.

Tåka lå tung over Ørstafjorden, og akkurat idet vi skulle sale på, så kom regnet.
Ja ja, tenkte vi og ikledde oss full regnmundur, Erling skulle i hvert fall være med til Volda.
Men når noe er grått og trist og leit, er det vel bare å holde ut litt, så blir det vel engang bedre? Ganske riktig, det våte morgenværet fulgte oss til Volda, men da kom det plutselig blå flekker til syne på himmelen. Skiftende skydekke, som værdamen ville ha sagt.

I Volda var det imidlertid "Dett var dett", som en annen, nemlig Fleksnes, ville ha sagt. Erling innså med en skuffelse som lå langt utenpå ham at dette ikke ville gå. Likevel fortsatte han å være positiv.
-Det ga mersmak dette her, sa han i fullt alvor på sitt blide sørlandsmål, der han sto med et verkende kne etter 25 mil. Det var nesten som The Cat ble varm om hjerterota, for innerst inne visste han jo at sykkelvennen mente det. Uansett.

Tiden var også kommet for Kate og Jack å skilles, i hvert fall for en stund, så også som i eventyret.
Erling innså at han måtte ta sikte på det ultrakjipe alternativet buss Volda-Ulsteinvik, og buss videre til Fosnavåg. Han har blant annet brukt deler av dagen på å Google seg opp såpass at han hevder å ha fått betennelse i en slimpose. Og det høres jo riktig så sexy ut.
"Du får jammen meg forestå en skikkelig velkomtskomite, da", sa jeg på spøk, selv om vårt farvel egentlig ikke var noe å spøke bort.

Richie the Cat forsvant deretter ut på fjorden på ei ferge, og det som etter hvert skulle bli 11-12 sykkelmil mutters alene.
Vel over på Lauvstad begynte det å tørke såpass opp at jakka ble forvist til ei sideveske og jeg gikk for såkalt "løse ermer", et klokt valg skulle det vise seg. Jeg kjørte snart inn i Vanylven kommune, forøvrig den sydligste kommunen i Møre og Romsdal.

Det ble kjørt ganske hardt bortigjennom den passe flate vegen, The Cat begynte uforskammet nok å sykle seg i form, og kroppen fungerte aldeles strålende. Løsningen med Erling's dags-exit var nok den beste for alle parter i dag.

Etter en dryg tur inn Syvdefjorden, og til det vakre lille stedet Syvde, eller Syvden, som det står på noen kart, ble det virkelig vind i seilene, for å bruke et litt maritimt språk, utover fjorden igjen til fergeleiet Kopparnes-Årvik.

Over på andre siden, befant jeg meg på noe som kalles Gurskøya. Selv om det gikk fint de 5 kilometerne inn til tettstedet Larsnes, var det ikke lite smart å ha kylt ned en gel på fergekaia, for den øya er LANGT fra flat. Da stigningen først begynte, var den rett og slett fullstendig ugrei, med mellom 9 og 10% stigning. Det gikk så sakte så lenge at jeg tidlig ble ledsaget av et uanstendig antall fluer som nærmest eliminerte normal sikt, og de søte små fulgte meg sikkert fra fjorden og opp til toppen av høydedraget, til tross for visse spede forsøk på hard pusting og veiving.
Vel over toppen, og passe tom for krefter, bar det som sedvanlig rett nedover igjen, til det vesle stedet Gurskebotn. (hysterisk morsomt navn, forresten, Gurskebotn. Gratulerer med den.)
Dessverre viste det seg at botn faktisk var botn, for siden jeg bare var halvveis over øya, bar det rett oppover igjen. Da jeg nærmet meg en ny topp, begynte det virkelig å røyne på, og jeg tenkte et øyeblikk på min sykkelmakker som var så "heldig" at han måtte avstå dagens etappe.

Endelig nede kom plutselig skiltet til Fosnavåg til syne, og det ble et par kosemil utover Møre og Romsdal's vakre kystlandskap. Været var i ferd med å bli riktig godt og varmt, og det var bare å nyte omgivelsene.

Herøy kystmuseum ble passert, et anbefalt besøkssted her ute. Og da Herøybrua var forsert, skjønte jeg at dagens dont gikk mot slutten.

Velkomsten sto ikke tilbake for noe. Erling ventet med et glass iskald prosecco på rommet, ledsaget av en aldri så liten berlinerbolle til den smått karbotrengende. I tillegg kunne han slå i bordet med ny verdensrekord i rutsjebane fra det nyåpnede og fantastisk flotte Sunnmørsbadet i Fosnavåg.

I morgen fortsetter ferden nordover mot Ålesund, og ut på Vigra og til Eirikgarden.
Erling skal på nytt gjøre et seriøst forsøk på å henge med, nå med ispose og kompresjonsbandasje. On verra bien, som franskmennene sier, men heng med oss uansett.
Og takk for at du leser og deler, bloggen har allerede flere tusen hits.

PS:  Øyvind, som mønstrer på om to dager, ankommer Ålesund i morgen for å få litt pep-talk og lade opp. Men i dag har han bursdag, med rundt tall til og med!
Grattis med dagen, Øyvind! Jeg er glad for at du velger å bruke den første hele dagen i ditt neste tiår sammen med meg :-)

Farvel til Ørsta og Ivar Aasen

Farvel til Volda

Inn Syvdefjorden - og ut igjen på andre siden



I lille Syvde, med et kjærlig blikk på Kate. Klart for lunsj!

Vakre Syvdefjorden, på vei ut igjen

Snart en vane!

Herøy's vakre skjærgård

Nytt og lekkert. Og vårt i dag.

Også en utsikt fra et hotell (Thon selvsagt)

Velkomstkomiteen tar jobben alvorlig!

Fra fjord til fjell til fjord til fjell til fjord

Vi er ankommet koselige Ørsta, som på mange måter er selve kvintessensen av hva Møre og Romsdal handler om. Vi er også ankommet enda koseligere Hotell Ivar Aasen (Ivar er bygdas store sønn, forøvrig), der vi har blitt tatt veldig godt imot. Etter en varm dusj og en utsøkt hotellmiddag med god service og litt rødt i glasset, er det på tide å oppsummere dagens strabaser.

Først tusen takk til Myriam og Stijn på Stordal camping, det var et hyggelig opphold hos dere, forsatt god sommer!

Vi var ganske raske i bukken i morges, for vi visste hva som lå foran oss. Sykkelklærne som skulle tørke gjennom natta, hadde selvsagt ikke tørket gjennom natta, og vi var passe småfrosne da vi skulle legge i vei.

"Nå kjenner jeg at jeg har vondt i baken, hva i hxxxxxx skjedde i natt, jeg merket jo ikke noe i går?", spurte Erling skjelmsk da vi trillet ut av campingen og bortover mot Coop for å få fylt på med litt brødmat.
Til det svarte The Cat at han sikkert kan beskyldes for mye, men akkurat her følte han seg ikke truffet, til tross for at sykkelvennene hadde delt en dobbeltseng med rødt laken under natten.
Senere skulle nok Erling også få oppleve at sykkellivets gleder ikke alltid bare var en glede, for etter dagens knalltøffe etappe holder en lårmuskel på fremsiden over kneet på å sette en permanent stopper for ham. The Rookie, som jeg kaller ham. Vi får se om flytende Ibux og tigerbalsam kan frelse ham nok i morgen til at han kommer seg til  Fosnavåg. Ellers kan det fort bli "Lost in Ørsta", liksom, enn skjønt den lille mila til Volda skal jeg nok uansett tvinge ham med på. "Pain is temporary,  quitting lasts forever",  truer jeg ham spøkefullt med. Men selvsagt skjønner jeg at en gang får nok være nok, selv i det kjente rittet nede i Frankrike er det hver sommer mange som får kjenne at kroppen sier stopp. Morgendagen vil vise.

The Cat spådde forøvrig at dagens etappe ville bli turens hardeste, og han tror fortsatt han har sine ord i behold, til tross for snille vinder ( dvs knapt noen vind) og bare 3 hele regndråper, et godt stykke unna hva Storm.no hadde lovet på forhånd.

Den runde og blide dama i kassa på Coop Extra i Stordal, fortalte muntert at "det var fint og flatt videre oppigjennom dalen, før det ble en liten stigning opp på selve fjellet mot Liabygda. Det hørtes jo tilforlatelig ut. Men lille frk Coop Extra, det ble jo en stigning "tatt ut av læreboka", som Arne Scheie ville ha sagt. Og den var ikke liten! Vi merka ikke hvor mye og bratt vi hadde steget før vi suste ned mot fergeleiet som skulle ta oss over til Stranda, i det som virket som en evighet.
The Cat hadde som vanlig vært både gavmild og sedvanlig distré på morgenen, da han ufrivillig la igjen sine signalgule sykkelbriller i kassa der i Stordal. En liten foræring som takk for en positiv oppmuntring, liksom. 

Vel over i spekematbygda Stranda ble det en lang og fin pause på kaikanten, før vi etter hvert, og best som vi satt og grudde oss til det hersens og beryktede Strandafjellet, kunne slå fast at Spekemat fra Stranda ikke var noe billigere i Stranda enn ...ja, enn i selveste Lørenskog.

Så var det bare å begi seg i vei oppover dalsida. Og oppover gikk det umiddelbart.. Og oppover. Og oppover. Det varte og det rakk. Lurer du på hva som er verst, 20 km i 6% stigning, eller 6 km i 9-10% stigning, kan jeg fortelle fortelle at det er det siste. Opp på Strandafjellet på sykkel krever sin mann. Eller kvinne. Det var UTROLIG deilig da vi så skiltet med "Skisenter", og skjønte at det nå måtte det, unnskyld uttrykket, fanden meg være rimelig slutt på stigningene.

Vel over fjellet bar det selvsagt nedover igjen med like stor kraft, og endeløse nedoverbakker. Hvilket spill av krefter, tenkte The Cat der han suste nedover. Vi ankom fjorden og det lille stedet Hundeidvik med sitt lille fergeleie i veldig fin fart selvsagt, bare for å oppdage at ferga hadde tatt midlertidig "fri". Bommen sto halvåpen, men fergemannen kunne på bred Sunnmørsdialekt bare berette at "Det e pause no". Nærmere bestemt en drøy time. Fra ti på to til tre. Den drøye timen lå ferga og bråka og buldra og spydde ut røyk rett i fleisen på de ventende, før vi endelig kunne komme oss ombord og bli befraktet over til Festøya.

De siste 36 kilometrene til Ørsta var malerisk vakre, langs blikkstille fjorder og med postkort-fjell i det fjerne. Erling slet nå MYE med den tidligere omtalte muskelen over kneet, og hadde vel strengt tatt fått dosa si for dagen. Imponerende likevel hvordan han bet tenna sammen, og fullførte med bravur. Respect!

Her i vakre Ørsta byr de på fjord og fjell på en gang, mange av fjella har fortsatt store snøflekker, ja i østhellingene tett opptil sentrum ligger faktisk snøen bare et par hundre meter oppe i fjellsiden. Fra fjord til fjell og tilbake igjen. Møre og Romsdal slutter ikke å fascinere. Og i morgen skal vi langt ut mot storhavet. Og minst den ene skal sykle. Men akkurat det orker vi ikke å tenke på nett nu. Uansett, Thon Hotel Fosnavåg: Vi er på vei!

Mann og natur - fra fergeleiet i Liabygda

Kate & Jack koser seg på kaikanten i Stranda

Endelig summit Strandafjellet. Den satt!

Fjellets dag!

Majestetiske Sunnmørsalper

Vakre Sykkulvsfjorden

Liten og stor venter på ferga i Hundeidvik

Supre Hotell Ivar Aasen i Ørsta

Utsikt fra rommet

På kaikanten i idylliske Ørsta

Vått og godt og endelig i gang

I hytte nr 5 på idylliske Stordal camping sitter to karer og spiser hermetisk sodd, en evig slager når man har tilbakelagt et tosifra antall mil på sykkelsetet og fått lov til å bli både kald og våt.

Det er godt å ha kommet seg vel avgårde på årets sykkelrundtur, og det kan rapporteres at første etappe har gått helt etter planen.  Som vanlig når man skal begi seg ut på festligheter, er det fort gjort å være litt sent ute, og det var akkurat det som skjedde i morges.
Vi hadde tatt sikte på at Timeekspressen skulle ta oss med gjennom Freifjordtunnelen, og den bussen går, ganske riktig, kun en gang i timen. Dermed gjaldt det å faktisk ikke komme for seint fram til bussholdeplassen, noe som ble satt på prøve da The Cat oppdaget at morgenstellet og diverse hadde tatt akkurat litt for lang tid. I stedet for en liten time på de 17,5 kilometrene til tunnelløpet sto vi igjen med 46 minutter, noe som var nok til å gi nykommer Erling litt vel mye luft i håret så tidlig på morgenen.
 The Cat la i vei i et tempo som knapt var forenlig med tungt oppsatt langtursykkel, og med nærmest kirurgisk presisjon seilte han inn på buss-stoppen ETT minutt før bussen kom til syne oppi bakken, med Erling omtrent som en ledestjerne halsende foran bussen. Tonen var satt, de syklende var allerede gode og svette, og The Cat var et ørlite øyeblikk glad for at det ikke var fjorårets turvenn Wuls som hadde fått oppleve den hardasiøse åpningsfarten.

Vel ute av tunnelen og foran den majestetiske Gjemnesbrua, gjaldt det først og fremst å få av seg det klamme regntøy og lure på hvor i all verden det ble av alt regnet som var meldt, for på bakken var det tørt og fint. Vi skulle snart få svaret.

 Innover Batnfjorden bar det, det var blikkstille og vakkert, og vannet speilet åser og fjell med snøflekker i hellingene. Så var det dags for dagens første stigning, over det såkalte Fursetfjellet. Jeg skriver "såkalte", for dette var jammen stusslige greier. En slak oppoverbakke og toppunkt på 250 m.o.h, var nok til bare å forsterke det gode humøret. Vi ankom Rosenes by Molde med hele 4 minutters margin til ferga som skulle ta oss over fjorden til Vestnes. Da hadde Erling drevet og ropt etter tau en stund, siden den ene sideveska plutselig var blitt aldeles vrang når det gjaldt å henge stødig på bagasjebrettet. Litt kjærlig pleie av låsemekanismen på ferga var alt som skulle til for at ferden kunne fortsette ufortrødent. I praksis betydde der en lang lunsjpause med brødmat og kaffe på termos på fergeleiet.

Dagens høydepunkt, bokstavelig talt, stod snart for døren. Erling hadde meldt at han hadde "begynt å kjenne det", og da The Cat ved Ørskogfjellets fot proklamerte at det var først NÅ dagens etappe begynte for hans del, innbilte han seg at han et flyktig øyeblikk så et glimt av fortvilelse i øynene til sin sykkelvenn. Mon tro om Hr Erling var enig i det med dagens etappe? Som om ikke det småsinte Ørskogfjellet var nok i seg selv, åpnet himmelens sluser seg, og de veifarende ble nødt til å finne fram regntøyet i en fei.

Hvor godt kjentes det ikke da siste stigning var unnagjort i regnværet, og vi kunne trille inn på det svært så trivelige etablissementet med det megetsigende navnet Fjellstova. Der ventet Hollandske Harry med godt humør og nytrukket kaffe. Takk for kaffen Harry, og god sommer!

 Vi skulle nok blitt værende der oppe på fjellet, for da vi satte kursen videre ble det virkelig utrivelig, det var ikke lite flytende som kom ned fra oven, og med 8 grader i lufta var det ikke vanskelig å bli verken kald eller våt.

Trøsten fikk være at målet nærmet seg. Vi kjørte inn i bortgjemte Stordal kommune, og bygda med samme navn, i god tid før klokka 17. Her godt inne i Storfjorden er vi blitt tatt strålende imot av det belgiske vertskapet med Myriam i spissen. Plassen har moderne fasilitetsbygg, en masse space, fine hytter, og ikke minst umiddelbar nærhet til Stordalselva, en aldeles strålende lakseelv som visstnok opplever bonanza for tiden.

 I kveld har vi trillet rundt i den idylliske bygda og selvsagt tatt den største turistattraksjonen i øyesyn, selveste Rosekirka fra 1789, som er bygget på samme sted som det tidligere sto ei stavkirke fra middelalderen. I morgen skal vi over Strandafjellet på det som kanskje er turens tøffeste etappe, men hør dere på Ivar Aasen i Ørsta, vi er i anmarsj!

Magisk og stille ved Batnfjorden 

Fursetfjellet. Big deal.

Ok, de kan rhododendron også. I Rosenes by.

Molde med Seilet og Røkkeløkka fra sjøsiden.

To kalde men glade syklister på Fjellstova  på Ørskogfjellet.

Regntungt og dystert over Storfjorden 

Stordal - målet nådd!

Kate & Jack vel hjemme for dagen. 

Koselige Stordal camping. 

Den berømte Rosekirka i Stordal.