Richie the Cat's sykkeltur 2015: Pilot-turen gjennomført

Så var altså syre-testen unnagjort, og søndagsfreden har senket seg. Etter drøye 26 mil med alene-sykling over to dager går det an å driste seg til å si at i hvert fall mannen er friskmeldt og klar for eventyret oppe i Møre og Romsdal.
Hemsedal skulle det bli, og Hemsedal ble det.

Våre venner meteorologene hadde som sedvanlig vært helt uenige dagene i forkant. Mens Yr en hel uke hadde truet med regn hele lørdagen var Storm av en annen oppfatning, her skulle det så men ikke komme en regndråpe, verken her eller der. På torsdagen, to dager før avreise, hadde Yr moderert seg litt, det skulle bare regne halve lørdagen, mens Storm nå hadde funnet ut at det kom til å regne en del på søndag. Men sannelig, dagen etter, fredags kveld, var de skjønt enige om at noe regn, det kunne vi bare glemme. Hoho. Og slik ble det selvsagt. Men de var gode på å spå vindretningen, da. Mer om vinden senere.

Min sykkelvenn Erling, som skal kjøre de første 40 mila med meg om 14 dager, fulgte meg ned til byen, der vi tok farvel ved Frognerparken. –Det skal nok gå bra, dette, sa Erling, etter å ha trillet 15 kilometer i finvær og stort sett i nedoverbakke. Leve optimismen, sier nå jeg.
Der stor de, Richie the Cat og hans følgesvenn, og tok en liten fotoshoot før de skiltes. Den ene med en gammel offroader, med joggesko, fotballtrøye og uten hjelm, og den andre jålete oppkledd i siste skrik på sykkelfronten. Ute på tur med støttekontakten, liksom. Bare ikke lett å si hvem som var hvem.

Okke som, utover i Bærum og opp Sollihøgda bar det, en egentlig ganske sint stigning som denne dagen ikke bød på all verdens motstand. Det var mildt og fint og en, riktignok meget svak, medvind.
Har du lurt på hvor langt du må sykle ut av Oslo for å se snødekte fjell i juni? En time, to timer, tre timer? Vel, over toppen på Sollihøgda, en liten times trilling fra Oslo sentrum, og ved inngangen til det som kalles Ringeriksporten, åpenbarer det seg snødekte flekker i horisonten bak Tyrifjorden, det man kan driste seg til å tro er Norefjell.

Ved Hønefoss har de bygget veiparsell som er forbudt for syklende, og dermed ble det noen kilometer ekstra, og en vel tiltrengt lunsjrast på torget i Hønefoss, der de lokale selvsagt nøt finværet på benker og uteserveringsbord.
Vel oppe der Riksvei 7 begynner, (den som går over Hardangervidda til Bergen) er det igjen ikke lov å sykle, og dermed ble det ytterligere omvei over Heradsbygd oppe i åsen.

Etter litt bunkring på det berømte kuldehølet Sokna, der jeg overhørte nok lokalpassiar til å konstatere at "jeg" var i ferd med å bli til "je", tenkte jeg at jeg skulle få lov å nyte godt av veiframskrittet (det lille) her i landet. Var det mon tro mulig å få sykle den nye parsellen mellom Sokna og Ørgenvika ved Krøderen, som ble åpner i fjor? Det strekket kutter visstnok lengden på Riksvei 7 oppover mot Gol med over to mil. Men nei da, det blå skiltet med "Forbudt for gående og syklende" grein imot meg da jeg ankom rundkjøringa der nyveien begynte.
Dermed måtte det bli the long way home; gamleveien via Noresund og Norefjellsporten. Det gikk helt fint da den store slangen av en innsjø kalt Krøderen endelig kom til syne, og det gled flatt og vakkert langsetter innsjøen oppover.Jeg ankom Stavn camping først i halv sjutida etter å ha tilbakelagt ytterligere 9 kilometer fra Flå sentrum, og telleverket stoppet på totalt 157.6. Det må jo sies å være en real dagsetappe.

På campingen var jeg ventet, og som seg hør og bør gikk ikke det tyske vertskapet på akkord med effektiviteten. Jeg fikk nærmest velge meg hytte, og det endte med den som hadde betegnelsen «Ein». (selvsagt). Velkomstkomiteen i den knøttlille hytta besto imidlertid av 19 blodsugende kjekke fruentimmer (herrer driver visstnok ikke med denslags hos angjeldende art).
Ja, du behøver ikke å lure, jeg talte dem. Med hvitt tak og gule vegger hadde de ingen sjanser stakkars, og jeg så meg nødt til å gi dem et hardt klask over rumpa og ekspedere dem en etter en over i det hinsidige, på permanent basis. Endelig ble det fred i stua, og den slitne syklist kunne konsentrere seg om en boks Halling-øl fra Aass bryggeri, innkjøpt på det ikke ueffne shoppingsenteret på Flå, og en tørrfor-basert lammegryte fra Real Turmat som nok ikke nådde helt opp til betegnelsen husmannskost.

AKK, DEN VINDEN
Venn og fiende på samme tid. Tenk at det er mulig. Det var en hustrig morgen dagen etter, og jeg var glad jeg kunne ikle meg sykkeljakke, og fleece-genseren som mellomplagg den første mila. Vinden suste i trærne, og ganske riktig, den kom rett nordvest fra, altså midt imot. Det skulle gå greit ganske lenge. Riksvei 7 var heldigvis ikke veldig trafikkert en søndags morgen. Jeg passerte ganske tidlig noen sauer som sto og maula bak et gjerde inntil veien, og jeg kunne ikke dy meg for å si «hei» der jeg suste forbi helt alene i naturen.
-Bææææ, skrek jeg kjærlig men bestemt. Dyra så nærmest undrende på meg (om man kan si det slik, man snakker tross alt om en sau). De fortsatte bare å tygge, men jeg er sikker på at de tenkte: «Se, en gul og svart sau! På en sykkel!»

På Nesbyen var det dags for en liten kaffepause, og det er bare å konstatere at her tar kara gjerne på seg cowboyhatten, eller skinnjakka med frynser, når de skal innom bensinstasjonen for en kaffe og sånn, tidlig en søndags formiddag.

Oppover dalen, da motvinden enda var til å holde ut, tenkte jeg på hvor gøy det hadde vært å kjøre andre veien. Enn skjønt, jeg syntes egentlig jeg hadde det gøy nok. Men på Gol var det slutt. Etter en ny raus spisepause var det klart for siste etappen opp til Hemsedal. Riksvei 52 reklamerte med «Åpen» over Hemsedalsfjellet, men jeg syntes ikke stigningen fra Gol ble noe morsommere av den grunn. Vinden hadde tiltatt, og blåste med opptil 12 sekundmeter i kastene, det var så vidt det bar fremover.

Dermed ble det knalltøffe siste 30 kilometer opp til Hemsedal, men fram kom jeg til slutt.
Så var det bare å snu og kjøre tilbake til Gol igjen, og nå, nå var det moro gitt! Målte 38,5 i snittfart, det gikk bokstavelig talt som en vind, og ja, ære være den vinden, tenkte jeg da. Så fort kan motgangen glemmes.

Om 14 dager starter vi turen fra Kristiansund. Håper du vil følge oss her på bloggen!