Richie the Cat's sykkeltur 2015: Vått og godt og endelig i gang

I hytte nr 5 på idylliske Stordal camping sitter to karer og spiser hermetisk sodd, en evig slager når man har tilbakelagt et tosifra antall mil på sykkelsetet og fått lov til å bli både kald og våt.

Det er godt å ha kommet seg vel avgårde på årets sykkelrundtur, og det kan rapporteres at første etappe har gått helt etter planen. Som vanlig når man skal begi seg ut på festligheter, er det fort gjort å være litt sent ute, og det var akkurat det som skjedde i morges.
Vi hadde tatt sikte på at Timeekspressen skulle ta oss med gjennom Freifjordtunnelen, og den bussen går, ganske riktig, kun en gang i timen. Dermed gjaldt det å faktisk ikke komme for seint fram til bussholdeplassen, noe som ble satt på prøve da The Cat oppdaget at morgenstellet og diverse hadde tatt akkurat litt for lang tid. I stedet for en liten time på de 17,5 kilometrene til tunnelløpet sto vi igjen med 46 minutter, noe som var nok til å gi nykommer Erling litt vel mye luft i håret så tidlig på morgenen.
The Cat la i vei i et tempo som knapt var forenlig med tungt oppsatt langtursykkel, og med nærmest kirurgisk presisjon seilte han inn på buss-stoppen ETT minutt før bussen kom til syne oppi bakken, med Erling omtrent som en ledestjerne halsende foran bussen. Tonen var satt, de syklende var allerede gode og svette, og The Cat var et ørlite øyeblikk glad for at det ikke var fjorårets turvenn Wuls som hadde fått oppleve den hardasiøse åpningsfarten.

Vel ute av tunnelen og foran den majestetiske Gjemnesbrua, gjaldt det først og fremst å få av seg det klamme regntøy og lure på hvor i all verden det ble av alt regnet som var meldt, for på bakken var det tørt og fint. Vi skulle snart få svaret.

Innover Batnfjorden bar det, det var blikkstille og vakkert, og vannet speilet åser og fjell med snøflekker i hellingene. Så var det dags for dagens første stigning, over det såkalte Fursetfjellet. Jeg skriver "såkalte", for dette var jammen stusslige greier. En slak oppoverbakke og toppunkt på 250 m.o.h, var nok til bare å forsterke det gode humøret. Vi ankom Rosenes by Molde med hele 4 minutters margin til ferga som skulle ta oss over fjorden til Vestnes. Da hadde Erling drevet og ropt etter tau en stund, siden den ene sideveska plutselig var blitt aldeles vrang når det gjaldt å henge stødig på bagasjebrettet. Litt kjærlig pleie av låsemekanismen på ferga var alt som skulle til for at ferden kunne fortsette ufortrødent. I praksis betydde der en lang lunsjpause med brødmat og kaffe på termos på fergeleiet.

Dagens høydepunkt, bokstavelig talt, stod snart for døren. Erling hadde meldt at han hadde "begynt å kjenne det", og da The Cat ved Ørskogfjellets fot proklamerte at det var først NÅ dagens etappe begynte for hans del, innbilte han seg at han et flyktig øyeblikk så et glimt av fortvilelse i øynene til sin sykkelvenn. Mon tro om Hr Erling var enig i det med dagens etappe? Som om ikke det småsinte Ørskogfjellet var nok i seg selv, åpnet himmelens sluser seg, og de veifarende ble nødt til å finne fram regntøyet i en fei.

Hvor godt kjentes det ikke da siste stigning var unnagjort i regnværet, og vi kunne trille inn på det svært så trivelige etablissementet med det megetsigende navnet Fjellstova. Der ventet Hollandske Harry med godt humør og nytrukket kaffe. Takk for kaffen Harry, og god sommer!

Vi skulle nok blitt værende der oppe på fjellet, for da vi satte kursen videre ble det virkelig utrivelig, det var ikke lite flytende som kom ned fra oven, og med 8 grader i lufta var det ikke vanskelig å bli verken kald eller våt.

Trøsten fikk være at målet nærmet seg. Vi kjørte inn i bortgjemte Stordal kommune, og bygda med samme navn, i god tid før klokka 17. Her godt inne i Storfjorden er vi blitt tatt strålende imot av det belgiske vertskapet med Myriam i spissen. Plassen har moderne fasilitetsbygg, en masse space, fine hytter, og ikke minst umiddelbar nærhet til Stordalselva, en aldeles strålende lakseelv som visstnok opplever bonanza for tiden.

I kveld har vi trillet rundt i den idylliske bygda og selvsagt tatt den største turistattraksjonen i øyesyn, selveste Rosekirka fra 1789, som er bygget på samme sted som det tidligere sto ei stavkirke fra middelalderen. I morgen skal vi over Strandafjellet på det som kanskje er turens tøffeste etappe, men hør dere på Ivar Aasen i Ørsta, vi er i anmarsj!