Først tusen takk til Myriam og Stijn på Stordal camping, det var et hyggelig opphold hos dere, forsatt god sommer!
Vi var ganske raske i bukken i morges, for vi visste hva som lå foran oss. Sykkelklærne som skulle tørke gjennom natta, hadde selvsagt ikke tørket gjennom natta, og vi var passe småfrosne da vi skulle legge i vei.
"Nå kjenner jeg at jeg har vondt i baken, hva i hxxxxxx skjedde i natt, jeg merket jo ikke noe i går?", spurte Erling skjelmsk da vi trillet ut av campingen og bortover mot Coop for å få fylt på med litt brødmat.
Til det svarte The Cat at han sikkert kan beskyldes for mye, men akkurat her følte han seg ikke truffet, til tross for at sykkelvennene hadde delt en dobbeltseng med rødt laken under natten.
Senere skulle nok Erling også få oppleve at sykkellivets gleder ikke alltid bare var en glede, for etter dagens knalltøffe etappe holder en lårmuskel på fremsiden over kneet på å sette en permanent stopper for ham. The Rookie, som jeg kaller ham. Vi får se om flytende Ibux og tigerbalsam kan frelse ham nok i morgen til at han kommer seg til Fosnavåg. Ellers kan det fort bli "Lost in Ørsta", liksom, enn skjønt den lille mila til Volda skal jeg nok uansett tvinge ham med på. "Pain is temporary, quitting lasts forever", truer jeg ham spøkefullt med. Men selvsagt skjønner jeg at en gang får nok være nok, selv i det kjente rittet nede i Frankrike er det hver sommer mange som får kjenne at kroppen sier stopp. Morgendagen vil vise.
The Cat spådde forøvrig at dagens etappe ville bli turens hardeste, og han tror fortsatt han har sine ord i behold, til tross for snille vinder ( dvs knapt noen vind) og bare 3 hele regndråper, et godt stykke unna hva Storm.no hadde lovet på forhånd.
Den runde og blide dama i kassa på Coop Extra i Stordal, fortalte muntert at "det var fint og flatt videre oppigjennom dalen, før det ble en liten stigning opp på selve fjellet mot Liabygda. Det hørtes jo tilforlatelig ut. Men lille frk Coop Extra, det ble jo en stigning "tatt ut av læreboka", som Arne Scheie ville ha sagt. Og den var ikke liten! Vi merka ikke hvor mye og bratt vi hadde steget før vi suste ned mot fergeleiet som skulle ta oss over til Stranda, i det som virket som en evighet.
The Cat hadde som vanlig vært både gavmild og sedvanlig distré på morgenen, da han ufrivillig la igjen sine signalgule sykkelbriller i kassa der i Stordal. En liten foræring som takk for en positiv oppmuntring, liksom.
Vel over i spekematbygda Stranda ble det en lang og fin pause på kaikanten, før vi etter hvert, og best som vi satt og grudde oss til det hersens og beryktede Strandafjellet, kunne slå fast at Spekemat fra Stranda ikke var noe billigere i Stranda enn ...ja, enn i selveste Lørenskog.
Så var det bare å begi seg i vei oppover dalsida. Og oppover gikk det umiddelbart.. Og oppover. Og oppover. Det varte og det rakk. Lurer du på hva som er verst, 20 km i 6% stigning, eller 6 km i 9-10% stigning, kan jeg fortelle fortelle at det er det siste. Opp på Strandafjellet på sykkel krever sin mann. Eller kvinne. Det var UTROLIG deilig da vi så skiltet med "Skisenter", og skjønte at det nå måtte det, unnskyld uttrykket, fanden meg være rimelig slutt på stigningene.
Vel over fjellet bar det selvsagt nedover igjen med like stor kraft, og endeløse nedoverbakker. Hvilket spill av krefter, tenkte The Cat der han suste nedover. Vi ankom fjorden og det lille stedet Hundeidvik med sitt lille fergeleie i veldig fin fart selvsagt, bare for å oppdage at ferga hadde tatt midlertidig "fri". Bommen sto halvåpen, men fergemannen kunne på bred Sunnmørsdialekt bare berette at "Det e pause no". Nærmere bestemt en drøy time. Fra ti på to til tre. Den drøye timen lå ferga og bråka og buldra og spydde ut røyk rett i fleisen på de ventende, før vi endelig kunne komme oss ombord og bli befraktet over til Festøya.
De siste 36 kilometrene til Ørsta var malerisk vakre, langs blikkstille fjorder og med postkort-fjell i det fjerne. Erling slet nå MYE med den tidligere omtalte muskelen over kneet, og hadde vel strengt tatt fått dosa si for dagen. Imponerende likevel hvordan han bet tenna sammen, og fullførte med bravur. Respect!
Her i vakre Ørsta byr de på fjord og fjell på en gang, mange av fjella har fortsatt store snøflekker, ja i østhellingene tett opptil sentrum ligger faktisk snøen bare et par hundre meter oppe i fjellsiden. Fra fjord til fjell og tilbake igjen. Møre og Romsdal slutter ikke å fascinere. Og i morgen skal vi langt ut mot storhavet. Og minst den ene skal sykle. Men akkurat det orker vi ikke å tenke på nett nu. Uansett, Thon Hotel Fosnavåg: Vi er på vei!
 |
| Mann og natur - fra fergeleiet i Liabygda |
 |
| Kate & Jack koser seg på kaikanten i Stranda |
 |
| Endelig summit Strandafjellet. Den satt! |
 |
| Fjellets dag! |
 |
| Majestetiske Sunnmørsalper |
 |
| Vakre Sykkulvsfjorden |
 |
| Liten og stor venter på ferga i Hundeidvik |
 |
| Supre Hotell Ivar Aasen i Ørsta |
 |
| Utsikt fra rommet |
 |
| På kaikanten i idylliske Ørsta |
En klassisk åpningsetappe av Richie the Cat til ytterst beskjedne odds. Skjønt årets innledning høres en god del vassere (les værre) ut en fjorårets. All creds Erling; stå på! Høres ut som dere er godt i gang akkompagnert av noe blanda vær. Desto større nytelse med tak over hodet og kaffen på bordet.
SvarSlettDagens etappe er rå, fra min posisjon i sofaen holder det å lese om den. Her er det bare en ting å melde; imponerende Erling - og all mulig lykke til i morra!
Og gamle venn; stor stas å lese bloggen med beskrivelser av landskapet på utsiden og innsiden av gluggene. Ønsker dere en kanonetappe i morra; måtte medvinden og medikamentene være på deres side.