Richie the Cat's sykkeltur 2015: Fra det ene til det andre

Eller fra den ene til den andre. Det var Øyvind's første møte med Jack i dag, det vil si hans første dag på sykkelsetet.
"Dette føles litt rart", kunne han melde da han ikledde seg sykkelbukse med seler for første gang. Borat på sykkeltur liksom. The Cat skjønte at han ikke akkurat hadde med ekspertisen på tur, men det var desto mer sjarmerende.
"Jeg tror dette handler om strategi", sa han også stolt, realisten, da han uten problemer fant en metode å få på skoovertrekkene uten å strekke dem istykker. Noe Erling hadde strevd med i tre dager. Jeg kunne bare nikke megetsigende.

Vi vil få lov å sende en varm hilsen til Randi og Geirmund på Eirikgarden på Vigra. Ikke bare har de hund og to katter og en hane og et par høner og et andepar som elsker snegler, de tok også to syklister inn på sitt eget kjøkken og disket opp den flotteste hotellfrokost med egg og bacon og mye godt attåt.
Ute regnet det, og ved kjøkkenbordet gikk passiaren ledig, er det rart vi ikke ville dra?
Fortsatt god sommer til dere!

" Nå gleder jeg meg skikkelig", sa Øyvind, sannsynligvis i fullt alvor, der vi ikledde oss full regnmundur mens regnet høljet ned. Da så The Cat det opportunt å komme med litt sykkelinstruksjon.
"Hva du enn gjør, Øyvind", sa han og så sin novise-makker strengt i øynene og med en alvorlig mine: "Aldri slipp det bakhjulet! " Det var en befaling Øyvind skulle vise seg å ta ad notam, til tross for at det mest var ment som en fleip. Vi er jo tross alt på kosetur.

Vel av gårde hadde vi ikke syklet de 3 kilometrene til Valderøytunnelen en gang før regnværet tok slutt. Dermed var det bare å hive regntøyet i veskene igjen og vente på bussen over til Ellingsøya, den tunnelen er ikke tillatt for folk på to hjul uten motor. Verdens koseligste kvinnelige bussjåfør kunne fortelle oss at vi misset den verdensberømte Sommarfesten på Giske, et gedigent spleiselag der folk putter det de vil og har råd til i kassa, så får de så mye grillmat som de orker, og lytte til godt kjente artister som bidrar gratis musikalsk bare for å få være en del av moroa. Det var ventet 10.000 dit, men det glapp for oss. Vi skulle tross alt til Ona. Akk ja.

Vi passerte meget spesielle Ellingsøy kirke og Grytebust og Myklebust, og sikkert mange andre steder som slutter på -bust, fuglene sang og veien var vår.
Etter hvert nærmet vi oss det lille stedet Vatne i Haram kommune, og da skal jeg ikke rippe opp i hva "haram" innebærer for en muslim.
Plutselig skjønte jeg at vi hadde en avgjørende ferge å rekke, fra Brattvåg. For ellers ville vi ikke rekke ferge nr 2, fra Finnøy. Og da ville vi ikke ankomme Ona før langt på kveld.
Dermed skrudde The Cat kraftig opp farten langs den smale berg-og-dalbaneveien, det vil si omveien, langs sjøen. Vi tok nemlig ikke sjansen på den ukjente Brattvågtunnelen, som hadde vært en shortcut.

Heldigvis møtte vi bare på fire traktorer og en bil de neste 35 kilometrene. Selv om det ble kjørt hardt fra front, klorte Øyvind seg ganske riktig fast i bakhjulet, og hang på som en klegg. Tøft!
Vi rakk ferga i Brattvåg med hele 2 -TO- minutters margin.

Over på Harøya i bittelille Sandøy kommune var det bare å feie på videre, over øya og til lille Finnøy, forbundet med bro, der vi til slutt hadde hele 10 minutter å gå på for å rekke båten til Ona.

Ona, ja. Skikkelig avsidesliggende og spennende. Her har Ingeborg Steen Jensen gitt en boktittel (nærmere bestemt til fyret), og her har den svenske krimkongen Henning Mankell blitt så begeistret at han har kjøpt seg eget hus.
Det er hele 21 fastboende her ute! Men det har vært mer livat i tidligere tider. Historien forteller for eksempel at det i 1928 ble født hele 12 unger på øya.

Vi har nå sjekket inn på et fantastisk husvære på classy Ona Havstuer.
Fra ei eldgammel koselig lita "smie" med gress på taket og uten strøm og vann, til ei luksusleilighet på kaikanten på den eksotiske lille øya Ona, virkelig utenfor allfarvei.
Fra det ene til det andre.
Kontrastene er store, men vi er sikre på at vi liker begge deler akkurat like godt.

I morgen skal vi tråkke de 12 mila hjem til "Baillsund", og eventyret nærmer seg med andre ord slutten for denne gang. Men underveis skal vi videointervjues, og filmes med drone på Atlanterhavsveien. Og kanskje ta en liten kopp kaffe i Eide...